Make your own free website on Tripod.com



Startside

Diskografi

Historie

Settlister

Siste nytt

Stamtre

Musikken:

Semi Norvège i MP3-format

Tekster

Presse:

Avisarkivet

Plateanmeldelser: "Tout"

Plateanmeldelser: "Istid / Hud mot Hud"

Annet:

Bestille plater

Fotogalleri

Semi Norvège in English

Kontakt:


Semi Norvège

c/o John Giævers gt.6
9007 Tromsø
Norge


seminor@online.no

The Classified Section:

Erik Lundes opplevelser i naturen

Mulige følger av å spise fruktene fra Rock'n'Roll treet

In From The Storm

Webcams Tromsø

 

© SN 2003



Villtur
av Erik Lunde


Noen får sitt levebrød fra skogen og vidda,
andre får rekreasjon og evige minner som bare vokser med tiden
 

Det er blitt en årlig tradisjon å dra på fisketur til Finmark eller den nordligste delen av Troms fylke. Sensommeren 94 sitter Rolf, Tor Erik og jeg ved et vann øverst i Bognelvdalen. Følelsen over at fiskeuka snart er over er nesten skremmende. Tia går utrolig fort når man er i fjellet, og ideen om en langtur på to måneder ligger i tankene.

Kart blir kjøpt inn, og jeg har områdene mellom Kvænangsbotten i sør, til Tana Bru i nord, og en svær skogkledd vidde mot øst liggende foran meg som okuperer hele stua og kjøkkenet. Boka til Torbjørn Tufte blir lest, og området inn mot Anarjokka nasjonalpark virker svært forlokkende. For å få noen med på turen, skrumper de to måndene inn til å bli tre uker. Vi er enige.

Med store forventninger satte vi kursen nordover i slutten av Juli 96. Med tre uker hadde vi god tid til å realisere all planlegginga og den endeløse lengselen til å bare være der, bo å leve av vannene, elva og de endeløse multemyrene.

Har vi glemt noe ? Etter oppakningen å dømme kan vi umulig ha glemt noe. To Ally kanoer, en Venor lavvo, to telt, bøtter m/lokk for oppbevaring av fisk og multebær. Disse skulle vise seg å bli viktige da vi kunne grave de ned i sanden eller myra for å holde lav temperatur. Ellers hadde vi vadere, parafin, ei lita håndsag, hagle, (for de med paranoid bjørneskrekk) flytevest og en stor og liten dry bag som skal holde kamera og annet utstyr tørt. Havregrøt med sukker kanel og smør er alltid med når jeg er på tur.

Buol`za jav`ri.

Den første dagen blir brukt til å etablere leir. Ei velorganisert leir er viktig for trivselen. Vi finner tidlig ut at å sove i lavvoen blir en prøvelse vi sent vil glemme, for når bålrøyken dør ut får vi gjester. Tusenvis av kåte blodtørstige insekt kryper og surrer rundt oss. Det hjelper lite å rømme ned i soveposen, for vi må jo puste en gang i blandt. Det ender med at Bjørn Erik rømmer inn i et telt, mens Rolf, Tor Erik og jeg tar opp kampen mot inntrengerne og tenner noen myggspiral. Det hjelper.

Vi våkner tidlig neste morgen noe opphoven i trynet, men ellers i godt humør. Litt Aurax på myggstikkene og kløen forsvant fort. Vi må ha våknet på myggas første feriedag for den var nesten helt forsvunnet fra lavvoen. Vi skjønte etter hvert hvorfor, gradestokken oppunder lavvohatten målte nesten førti grader. I teltet var det enda varmere,men det var prisen vi måtte betale for å slippe unna mygga. Man blir ganske slappe når varmen nesten får kjøttet til å løsne fra beina. Vi får oss et raskt velsmakende måltid havregrøt for vi er veldig spente på om vi finner ørreten. Det er først og fremst gjedde og abbor som skjuler seg i disse grunne vannene. Det er heller ikke helt uproblematisk å dorge fra kanoen p.g.a. alle plantevekstene som gror og blir liggende like under vannskorpen. Vi padler ut på åpent hav og unnslipper det meste av myggplager. Bjørn Erik prøver en Amerikaner, mens jeg tar frem lilleauren. Det går bare noen få minutter, og der, fast fisk, samtidig. Min fem meter og tredve lange teleskopstang egner seg dårlig i båt, så Bjørn får dra inn først. - Den her er det muskler i ! sier han idet lina fyker ut og snella lager en hærlig melodi som vi begge kjenner igjen fra før. Med forsiktighet og kanskje erfaring får vi fisken i håven. Ørret, 1,8 kilo. Bjørn er i ekstase, for feitere fisk har han aldri sett før. Vi glemmer nesten at jeg sitter med ei flaggstang som står i 90 grader,men med litt hjelp håver vi en fin feit ørret på 1 kilo. Vi møter Rolf og Tor Erik etter en time,så med Tor Eriks 0.5 kilos ørret drar vi tilbake til leiren og får oss et herlig måltid innbakt i folie med salt, spanskpepper, hvitløk, potetmos og en god saus.

Dagen etter starter vi på en tredagers tur oppover elva. Vi forlater leira og tar bare telt, mat og kaffe med i sekken. Det blir en del vading i de steinete og grunne partiene i elva, men det blir noen kilometer med padling. Vi har nå fått roen over oss nå som ørreten har vist seg frem. Det skal vise seg at bare to av ti fisk vi får er ørret. Noen kilometer oppover elva blir kanoen forlatt, og vi vandrer fra vann til vann, over kjempestore myrområder hvor en bør vise forsiktighet, for de er dype. Kart og kompass blir tatt i bruk for å orientere oss i det flate terenget.

Etter to uker, hundre abbor, et titals gjedder,bare en dag med regn, og en 30 årsdag, sitter vi atter en kveld og koser oss med kveldsbålet. Gamle historier blir som nye når kveldssola får nordhimmelen til å ligner et flammehav. NÆ NO HAR VI DET GODT ! Et uttrykk som ofte blir brukt når vi er på tur. Dagen kommer, vi slapper av i lavvoen og tenner et lite bål for å holde mygga ute.

Varmen er stikkende, så vi tar oss en dukkert i det varme vannet til vi ut på ettermiddagen går å besøker multemyra. Det er her vi får se de verst tenkelige myggsvermene, så det er bare å finne fram mygghatten igjen. Vi klarer en time utpå myra for nå renner svetten fra hele kroppen. Vi er godt påkledd i varmen så ikke mygga skal kunne stikke så lett gjennom klærne. 5 liter multer, det skal holde ei stund. Med kvelden kommer også tåka sigende, temperaturen synker til 4-5 grader og det blir nesten en høstlig stemning over vidda. En stor stein i vannkanten har vært min stol i et par timer, mygga er borte og mørket sier meg at klokka må være over middnatt. Jeg prøver dupp og ei stor mark klyse. Det blir et forsiktig kast og duppen lander ti meter ut i tåkehavet. Det går ikke lang tid før jeg ser bevegelse i vannskorpa. Ei lita gjedde på halvkiloen blir dratt halveis opp på land før den mister taket og glir stille ut i det fri igjen. Nytt forsøk, jeg pynter litt på mark klysa og svinger stanga (som nå er blitt en halvmeter kortere ved et lite uhell) i en litt annen retning. Det går noen minutter før jeg løfter på øyelokket for å se etter duppen. Borte igjen! Jeg tar stanga og rykker svakt, er det fisk eller er jeg gått fast. Jeg tar i litt hardere og da begynner en nervepirrende kamp med 0,25 sene og 0,20 fortomme. Jeg sjekker hvor bremsen står. E DET MULI ! Forsiktig tar jeg tak i sena med to fingre for å kjenne bremsekrafta. DET HÆR E JO HELT UTRULI ! sier jeg og kjenner at nervene har forplantet seg helt ned i magerota. Hvor er håven ? Den har jeg glemt borte ved leirplassen og jeg kan ikke se en plass hvor jeg kan lande fisken. Her må man ta tia til hjelp. Etter ti minutter kommer Bjørn løpende, han hadde hørt ett av mine nødrop og håven har han med. Sena fyker frem og tilbake og med et tungt bankende hjerte venter jeg egentlig bare på at fortommen skal ryke. At det er en ørret som sliter i den er det ikke lenger noe tvil om. Ett kvarter er gått og jeg får øye på en svær skygge nede i vannet, så en ryggfinne og der. Ørreten gjør flere hopp og jeg merker at kjempekreftene avtar. Noen minutter til og jeg styrer en kraftløs fiskekropp inn i en altfor spinkel håv. Alleminumet på håven står i en kraftig bue så jeg må løfte håven etter nettingen.5,2 kilo og 65 cm. De er bare utrolig feite. Det jeg ikke hvisste var at bare en time tidligere hadde Bjørn utkjempet en kamp som ikke var så ulik min. Da vi kom tilbake til lavvoen fikk jeg se nok et kjempeeksemplar av en ørret.5.3 kilo og 67 cm. En uforglemmelig opplevelse av nattfiske.

Vi har fire dager igjen, og nå må vi starte padlinga ned elva. Elva Karasjokka er ei vanskelig elv å padle. Det er mange steinete stryk og veldig varierende dybde i elva. En del bæring av kanoen ble det også med den lengste etappen på vel en kilometer. Man trenger ikke ha all verdens erfaring i kano for å forsere elva, men man bør vise forsiktighet med alltid å ha på seg flytevest. Det er også lurt å finne ut hvor fossestrykene ender, og bli enige om hvor i elva man skal legge kanoen. Det er en morsom og fin opplevelse når samarbeidet mellom to i kano fungerer, og man kommer ut av strykene uten uhell, våte blir man uansett.

Kanskje et etterord.

Vi møtte tre karer som har besøkt denne delen av vidda siden tidlig på 70 tallet. Vi får høre deres opplevelse av viddas forandring med tanke på nedbeiting, garnbruk i elv og vann, økningen av turister og forsøppling. Vi opplever nå det dilemma som går i samfunnsdebatten om viddas skjebne, bruksrett og hvilken forvaltningsstruktur som blir lagt for framtia.

Det man er kar til å ta med seg inn på fjell og vidde
må man også klare å ta med seg ut igjen.
En dag vil du tilbake.