Det er
blitt en årlig tradisjon å dra på
fisketur til Finmark eller den nordligste delen av Troms
fylke. Sensommeren 94 sitter Rolf, Tor Erik og jeg ved et
vann øverst i Bognelvdalen. Følelsen over
at fiskeuka snart er over er nesten skremmende. Tia
går utrolig fort når man er i fjellet, og
ideen om en langtur på to måneder ligger i
tankene.
Kart blir
kjøpt inn, og jeg har områdene mellom
Kvænangsbotten i sør, til Tana Bru i nord,
og en svær skogkledd vidde mot øst liggende
foran meg som okuperer hele stua og kjøkkenet.
Boka til Torbjørn Tufte blir lest, og
området inn mot Anarjokka nasjonalpark virker
svært forlokkende. For å få noen med
på turen, skrumper de to måndene inn til
å bli tre uker. Vi er enige.
Med store
forventninger satte vi kursen nordover i slutten av Juli
96. Med tre uker hadde vi god tid til å realisere
all planlegginga og den endeløse lengselen til
å bare være der, bo å leve av vannene,
elva og de endeløse multemyrene.
Har vi glemt
noe ? Etter oppakningen å dømme kan vi
umulig ha glemt noe. To Ally kanoer, en Venor lavvo, to
telt, bøtter m/lokk for oppbevaring av fisk og
multebær. Disse skulle vise seg å bli viktige
da vi kunne grave de ned i sanden eller myra for å
holde lav temperatur. Ellers hadde vi vadere, parafin, ei
lita håndsag, hagle, (for de med paranoid
bjørneskrekk) flytevest og en stor og liten dry
bag som skal holde kamera og annet utstyr tørt.
Havregrøt med sukker kanel og smør er
alltid med når jeg er på tur.
Buol`za
jav`ri.
Den
første dagen blir brukt til å etablere leir.
Ei velorganisert leir er viktig for trivselen. Vi finner
tidlig ut at å sove i lavvoen blir en
prøvelse vi sent vil glemme, for når
bålrøyken dør ut får vi
gjester. Tusenvis av kåte blodtørstige
insekt kryper og surrer rundt oss. Det hjelper lite
å rømme ned i soveposen, for vi må jo
puste en gang i blandt. Det ender med at Bjørn
Erik rømmer inn i et telt, mens Rolf, Tor Erik og
jeg tar opp kampen mot inntrengerne og tenner noen
myggspiral. Det hjelper.
Vi våkner
tidlig neste morgen noe opphoven i trynet, men ellers i
godt humør. Litt Aurax på myggstikkene og
kløen forsvant fort. Vi må ha våknet
på myggas første feriedag for den var nesten
helt forsvunnet fra lavvoen. Vi skjønte etter
hvert hvorfor, gradestokken oppunder lavvohatten
målte nesten førti grader. I teltet var det
enda varmere,men det var prisen vi måtte betale for
å slippe unna mygga. Man blir ganske slappe
når varmen nesten får kjøttet til
å løsne fra beina. Vi får oss et raskt
velsmakende måltid havregrøt for vi er
veldig spente på om vi finner ørreten. Det
er først og fremst gjedde og abbor som skjuler seg
i disse grunne vannene. Det er heller ikke helt
uproblematisk å dorge fra kanoen p.g.a. alle
plantevekstene som gror og blir liggende like under
vannskorpen. Vi padler ut på åpent hav og
unnslipper det meste av myggplager. Bjørn Erik
prøver en Amerikaner, mens jeg tar frem
lilleauren. Det går bare noen få minutter, og
der, fast fisk, samtidig. Min fem meter og tredve lange
teleskopstang egner seg dårlig i båt,
så Bjørn får dra inn først. -
Den her er det muskler i ! sier han idet lina fyker ut og
snella lager en hærlig melodi som vi begge kjenner
igjen fra før. Med forsiktighet og kanskje
erfaring får vi fisken i håven. Ørret,
1,8 kilo. Bjørn er i ekstase, for feitere fisk har
han aldri sett før. Vi glemmer nesten at jeg
sitter med ei flaggstang som står i 90 grader,men
med litt hjelp håver vi en fin feit ørret
på 1 kilo. Vi møter Rolf og Tor Erik etter
en time,så med Tor Eriks 0.5 kilos ørret
drar vi tilbake til leiren og får oss et herlig
måltid innbakt i folie med salt, spanskpepper,
hvitløk, potetmos og en god saus.
Dagen etter
starter vi på en tredagers tur oppover elva. Vi
forlater leira og tar bare telt, mat og kaffe med i
sekken. Det blir en del vading i de steinete og grunne
partiene i elva, men det blir noen kilometer med padling.
Vi har nå fått roen over oss nå som
ørreten har vist seg frem. Det skal vise seg at
bare to av ti fisk vi får er ørret. Noen
kilometer oppover elva blir kanoen forlatt, og vi vandrer
fra vann til vann, over kjempestore myrområder hvor
en bør vise forsiktighet, for de er dype. Kart og
kompass blir tatt i bruk for å orientere oss i det
flate terenget.
Etter to uker,
hundre abbor, et titals gjedder,bare en dag med regn, og
en 30 årsdag, sitter vi atter en kveld og koser oss
med kveldsbålet. Gamle historier blir som nye
når kveldssola får nordhimmelen til å
ligner et flammehav. NÆ NO HAR VI DET GODT ! Et
uttrykk som ofte blir brukt når vi er på tur.
Dagen kommer, vi slapper av i lavvoen og tenner et lite
bål for å holde mygga ute.
Varmen er
stikkende, så vi tar oss en dukkert i det varme
vannet til vi ut på ettermiddagen går å
besøker multemyra. Det er her vi får se de
verst tenkelige myggsvermene, så det er bare
å finne fram mygghatten igjen. Vi klarer en time
utpå myra for nå renner svetten fra hele
kroppen. Vi er godt påkledd i varmen så ikke
mygga skal kunne stikke så lett gjennom
klærne. 5 liter multer, det skal holde ei stund.
Med kvelden kommer også tåka sigende,
temperaturen synker til 4-5 grader og det blir nesten en
høstlig stemning over vidda. En stor stein i
vannkanten har vært min stol i et par timer, mygga
er borte og mørket sier meg at klokka må
være over middnatt. Jeg prøver dupp og ei
stor mark klyse. Det blir et forsiktig kast og duppen
lander ti meter ut i tåkehavet. Det går ikke
lang tid før jeg ser bevegelse i vannskorpa. Ei
lita gjedde på halvkiloen blir dratt halveis opp
på land før den mister taket og glir stille
ut i det fri igjen. Nytt forsøk, jeg pynter litt
på mark klysa og svinger stanga (som nå er
blitt en halvmeter kortere ved et lite uhell) i en litt
annen retning. Det går noen minutter før jeg
løfter på øyelokket for å se
etter duppen. Borte igjen! Jeg tar stanga og rykker
svakt, er det fisk eller er jeg gått fast. Jeg tar
i litt hardere og da begynner en nervepirrende kamp med
0,25 sene og 0,20 fortomme. Jeg sjekker hvor bremsen
står. E DET MULI ! Forsiktig tar jeg tak i sena med
to fingre for å kjenne bremsekrafta. DET HÆR
E JO HELT UTRULI ! sier jeg og kjenner at nervene har
forplantet seg helt ned i magerota. Hvor er håven ?
Den har jeg glemt borte ved leirplassen og jeg kan ikke
se en plass hvor jeg kan lande fisken. Her må man
ta tia til hjelp. Etter ti minutter kommer Bjørn
løpende, han hadde hørt ett av mine
nødrop og håven har han med. Sena fyker frem
og tilbake og med et tungt bankende hjerte venter jeg
egentlig bare på at fortommen skal ryke. At det er
en ørret som sliter i den er det ikke lenger noe
tvil om. Ett kvarter er gått og jeg får
øye på en svær skygge nede i vannet,
så en ryggfinne og der. Ørreten gjør
flere hopp og jeg merker at kjempekreftene avtar. Noen
minutter til og jeg styrer en kraftløs fiskekropp
inn i en altfor spinkel håv. Alleminumet på
håven står i en kraftig bue så jeg
må løfte håven etter nettingen.5,2
kilo og 65 cm. De er bare utrolig feite. Det jeg ikke
hvisste var at bare en time tidligere hadde Bjørn
utkjempet en kamp som ikke var så ulik min. Da vi
kom tilbake til lavvoen fikk jeg se nok et
kjempeeksemplar av en ørret.5.3 kilo og 67 cm. En
uforglemmelig opplevelse av nattfiske.
Vi har fire
dager igjen, og nå må vi starte padlinga ned
elva. Elva Karasjokka er ei vanskelig elv å padle.
Det er mange steinete stryk og veldig varierende dybde i
elva. En del bæring av kanoen ble det også
med den lengste etappen på vel en kilometer. Man
trenger ikke ha all verdens erfaring i kano for å
forsere elva, men man bør vise forsiktighet med
alltid å ha på seg flytevest. Det er
også lurt å finne ut hvor fossestrykene
ender, og bli enige om hvor i elva man skal legge kanoen.
Det er en morsom og fin opplevelse når samarbeidet
mellom to i kano fungerer, og man kommer ut av strykene
uten uhell, våte blir man uansett.
Kanskje et etterord.
Vi møtte
tre karer som har besøkt denne delen av vidda
siden tidlig på 70 tallet. Vi får høre
deres opplevelse av viddas forandring med tanke på
nedbeiting, garnbruk i elv og vann, økningen av
turister og forsøppling. Vi opplever nå det
dilemma som går i samfunnsdebatten om viddas
skjebne, bruksrett og hvilken forvaltningsstruktur som
blir lagt for framtia.
